 |
| 2012 06 08 Ålesund |
Hei! - Roper du fra toppen av fjellet. Du står der med åpne armene, ansiktet mot vind, glad og fornøyd. Du er klar for alt, alt er mulig å virkeliggjøre - det finnes ikke slike ting som du ikke klarer å vinne over, å innta nå.
Hei?! - Etterspør du når døren blir åpen vidt nok for å titte litt på hvem og hva som er der inne. Høflige stemmen - rolig og med lett skygge av usikkerhet. Du er ikke så sikkert og bevist nå. Hva om der, bak døren, venter noe som skal endre livet ditt? Endre livet komplett, ugjenkallelig? Bare ett steg foran og gjennom døråpning, bare ett lite ord eller endring i tonefall og så blir alt forskjellig. Du blir forskjellig. For alltid, for evighet.
Hei... Hvisker du forsiktig. Du stoller ikke på noe som helst lenger. Du er usikker i alt og er helt i tvil. Du blir nervøs, roper i panikk til din stemme blir svakere og svakere og til slutt forlater deg i det hele tatt. Da blir verden stille og du føler deg helt alene...
Hei. Svarer stillhet med den svake og knekkete stemmen som er like sterk som rasling av leie bølger, som gamlingens stemme, som pusten. Hei, hvisker stillheten og forsøker å favne deg med sine usynlige hender av lydløs tåke.
Du er redd for å være alene, red for å se ingenting, red av stilighet.
Du begynner å snakke. Forsiktig. Ord etter ord flyr fra tørre lepper i mørket av kunstig døvhet, i stillhetens strålende lyset. Hvert ord formes og slippes i sin egen reise med usikkerhet, etter lange pauser, etter at ordet var tygget nokså mange ganger og forberedt til å treffe sannheten: ingen skal høre det ordet.
Du er ennå stemmeløs.
Ord med mening og uten betydning. Ordene stikker fra lepene i fargerike verden hvor de aldri blir hørt, helt stille ord, lydløse ord.
Hei, - og du tror at det er stemme til en annen som hørte din tale.
Hei, jeg er her. Jeg kan høre. Jeg kan forstå…
Hei, sier du, jeg kan høre, jeg kan forstå. Hei...
Ordene dampes og forsvinner ett etter det andre. Du står i mørket, blind av redsel og tvill, døv av stillhet og helt tapt i mulighetsvalg.
Stillhet stanser som farlig gift og begynner å strikke sin kokong rund deg, tråd etter tråd rund din kropp. Jo tykkere kokong blir jo mer behagelig blir den for deg.
Først blir du fratatt alle samtalepartnere, så mister du stemmen din. Deretter blir behov å snakke stadig svakere og til slutt finner du deg som unngår alle mulige selskaper og samlinger. Du begynner å lete etter stillhet og sted hvor du blir lott i ro. Du åpner for deg hodetelefoner og nye deprimerende musikk. Du vil være alene og en natt forlater du din leilighet og finner en passelig stor hul i fjell, gjemmer deg der og setter stor stein foran gangen. Her blir du boende nå, i stillhets kokong...
 |
| 2012 06 08 Langs motorvei Vigra - Ålesund |
Kommentarer